Hei igjen, lenge siden sist.
Jeg har vært i kjelleren å sydd og så sitter jeg gjerne ved tv oo strikker.
Har gjennomført mange mål i høst og jeg kan ikke huske at det her gått så raskt tidligere. Jeg har det bra, helsa har holdt veldig god nå som jeg har vært på kurs. Og det tyder veldig bra. Skal prøve å få til noe spennede på hjemmesiden min. Spesielt nå som julen nærmer seg. Nå har jo min pc bestemt seg for å fungere igjen og det er jeg glad for, fordi alle mine filer er lageret her som jeg skal bruke.

Det er ikke kommet snø og været har vært fint i november, og jeg har flust opp av hverdagslykke. Og den må jobbes med, altså den kommer ikke av seg selv. Jeg jobber hardt og belønner meg selv med nye spennede kreative løsninger. Og det er veldig viktig å gjøre det. Man skal ikke være redd for å takke for en flott dag. Eller en god gjerning. Jeg gir meg selv en ny stoffbit eller noen fine ark hvis jeg har gjort noe ferdig, Og jeg elsker å kose meg med noe godt en gang i blant og gir rom for det. Og det kan ofte være frukt eller grønt. Og noe ganger fy mat, men jeg har bare ett liv med masse gode unnskyldninger for å ha det alt for godt. Ikke sundt, men ok.

Jeg bruker masse shine produkter som holder meg oppe i hverdagen. Og synes det er supert!!!

Ønsker alle en deilig natt :-)

Skrevet på en serviett!

september 12, 2009 at 9:31 am

Jeg har vært i Trondheim i helga.

Den har vært helt herlig.
Jeg greide meg godt synes jeg i blandt alle som klapper og musikk og gode ord.
Det var en prest der som var hoved taler. Har aldri hørt noe så flott tale.
Jeg er i himmelen, trodde i allefall det et lite øyeblikk. Men men presten var på jorda og den ungdommen var så fin og flott.

Han snakket om DRØMMEMAKT!

Og det er gode ord for meg.
Jeg drømmer meg frisk, i allefall slik at jeg ikke tenker helse og sykdom hele tinden. Plus at det er lov til å dagdrømme og det gjorde noe med meg. At det jeg gjør er riktig for meg. At mine tanker er rette for meg.
At min visjon mot et mål om å bli mye bedre er riktig for meg.

Det re min drommemakt som ligger bak det jeg gjør og tenker.
Og ikke minst bak det som jeg greier å formulere inne i mitt hodet til å bli et MÅL jeg kan sette ned på min blokk. Ord som bare jeg kan drømme om å gjøre. Men også om hva er det drømmer om. Frithet til å velge, frihet til å gjøre det jeg vil eller å ha nok penger til kjøpe stoff for. Eller kanskje jeg kunne ha tenkt meg et nytt hus. Men nei, jeg kunne ha tenkt meg nok penger til å spise det vi ønsker og lage den maten vi vil uten å tenke på pengene. Tenk på alle rettene, tenk på all den vinen...humre.
Jeg drømmer vidre og ønsker meg litt mere styrke til mine drømmer, Nye drømmer og la den bli til virkelighet. Ha noen visjoner som er mulige og litt galskap. Det er tankene min som stenger meg, jeg setter egne sperrer for egnen helse også. Det er ikke så vanskelig å skjønne egentlig. Men hva gjør det med oss, med deg og meg. Hva gjør det med livet, håpet og troen. Hm...min tro? Hvor ligger den da tro...?

Jeg tenker på dette temaet, og har faktisk gjort det i mange år. Men har ikke tenkt på hvor mye av tida mi det tar, og hvor mye av livet mitt som består i å leve, uten å tanke på drømmer og hvor stor makt de har.

Er de gjenntagende og dømmende, blir en slik i språket og tankemønster også. Er de i kun fokus på at dette klarer jeg ikke fordi jeg kan bli dårligere form. Da klare jeg ingenting og blir bitter og sur fordi jeg er syk. Tenker jeg på begrensinger så blir jeg begrenset i handlinger og gjerninger. I tanken og i utførelsen.

Men hva skal en da gjøre?

Hva skal en ta sjangsen på, bare hver deg selv.....
Gjør det beste du kan, uten å tenke så mye. Men heller lytt og lær til kroppen. Men finn deg noen som tror på deg og tror på at du greier å leve, og har troen på at pilen bare vender oppover. Og det finnes ingen grunn til noe annet. Jeg er alene, men det går bra likevell, jeg har unger som er fornøyd. Og venner som ser meg som den jeg er. Ikke den som er syk. Jeg er så takknemmelig for det.

Nå gir jeg meg selv sjangsen til å bli enda bedre igjenom shine og jeg vet at de satser på meg også. Ikke helsa min, men som person. Satser på at jeg liket konseptet, produktene og ikke minst at det skjer nye ting som jeg blir fornøyd med. Min BONUS er at jeg blir bedre og bedre. Og jeg har satset penger på min helse og det kan jeg selv være stolt av. Ingen andre er det i allefall. Jeg bare tuller, ringvirkningen er store og jeg er like frelst over produktene som for 5 år siden og ettersom jeg vet hva som feiler meg. Ser jeg bare lyset for drømmene i fremtiden. Men ennå skal det hobbes veldig hardt. Og ingen ting kommer av seg selv. Der jeg som må ta kontrollen over mitt liv!!
_________________
jeg må gå mine trinn alene- og jeg skal klare det:-)

www.lykkefuria.com

Snart er jeg innflyttings klar.
Ned i kjelleren. Der kommer lykkefuria til å holde til.
Alle mine sysaker og drømmer er havnet der. Snart i allefall.
Jeg gleder meg slik, har fått ned stor pult og stoffene. Ting jeg er ferdig med også. Jeg skal sette meg ned og gjøre ferdig ting nå. Jeg er ikke helt klar.
Vaskemaskina er litt lekk, så det er fuktig i vakedelen og må ordne opp i den biten også. Men nå blir det en ny. Også noe annet småtteri.
Det skal bli spennede å se hvordan jeg vil greie å bruke plassen utover høsten.
Så jeg ikke bare drar ting opp av kjelleren og roter full hele stua i stedet.
Nå skal jeg også greie å lage meg noe fint til huset mitt også. Sengetepper til allesammen. Det er morro!! Nye  duker og ikke minst noe nytt til hagprosjektet mitt. Det kommer til å bli helt vilt!!

Det skal bli mulighet til å komme innom å se hvordan jeg har det her i kjelleren utpå høsten. Nå må jeg sy gardiner og kose meg litt inne igjen!

I dag skal jeg egentlig på møte i kafeen.
en dag som ikke passet meg så bra. Det er ikke jeg som har kalt inn til møte.
Kom igjen fra ferie i dag jeg er så sliten. Orker ikke å ta på meg klærne heller gå noen sted. Føler meg utenfor og lei meg, ingen forteller noe eller gjør avtaler med meg. Jeg som har startet opp med noe posetivt. Men jeg er vel bare en snegle i deres øyne. En som bare er i veien og ikke gjør noen ting riktig. En som bare en kan snakke stygt om og kjøre over som en vil.
Jeg er ikke glad lengre som før, jeg er lei meg og trist.

Jeg prøvde og gjorde så godt jeg har kunnet. Jeg er syk, men likevel prøvde å gjøre noe posetivt og gi av meg selv. Alt jeg gjorde er plutselig ikke verdt noen ting. Det jeg kunne glede meg over, er ikke der lengre.

Men jeg bare meg selv,
og ønsker fred.
Og kommer ikke til å gå på møtet da jeg føler meg uvell og slapp.
Tung i kroppen og en hodepine som ingen ville ønske å ha.
Desverre blir jeg bare hjemme. Alene.....

Nå er det stille dager for meg og det er godt.
Jeg stresser ikke og prøver å leve normalt. Jeg har begynt å gå tur og jeg har vært hos dyrlegen med Rita. Det ble veldig dyrt men hun lever. Og er blitt i kjempeform igjen etter et døgn hos dyrlegen. Var så redd for at hun skulle dø. Og hun stakk og gjemte seg hele tiden. Stakkars jente. Det er ikke enkelt når livet skulle ha vært bare lek og morro for en hund. Og nå skal vi bli spreke. Jeg holder på legge nye planer i livet og det gjør godt. Men må passe på så de ikke er for store, men akkurat passe til meg. Det er drømmer og de kan ikke alltid virkelig gjøres. Men jeg klarte å starte en kafe, og mitt mål var å bli mere sosial.
Men det er det vel ingen som forstår. Lag en hyggelig plass å komme til og være posetiv. Og nå har jeg ingen kafe lenger, men jeg blitt mere sosial og har fått meg venner i byen. Jeg er kjempefornøyd. Nå går livet nye veier, det stopper ikke opp her. Og jeg har så mye flott å gjøre på, tiden går som en vind. Nå er det sying, turgåing og masse god latter. Og det gjør godt for hele kroppen. Det er fremtiden som gjelder, dagene som har gått kan en ikke ta igjen. Og dagene som kommer vet en ingen ting om. Men jeg ønsker de som tar over kafeen lykke til. Jeg vil dere alt vel og håper at det går bra.

Nå skal jeg finne frem strikketøyet og se på tv. Slappe av og roe meg ned etter en Molde i dag hos dyrlege der med Rita. Så deilig å de henne igjen og hun er så nusselig og søt. Håper vi får mange turer i lag. Noe som kanskje var et savn i vårt liv akkurat nå- Men jeg har fått meg en søndagstur venn og jeg er så glad for det. Da blir det mange fine dager fremmover.

Tenk så mange dager som er gått,
de bare farer av sted i en fart som er litt magisk. Skulle tro en er med på en reise i sitt eget liv. Og haster en bare av gårde så legger en ikke merke til livet. Det som er for hver enkelt. Det som skinner bare for deg der ute. Det som er akkurat nå. Jeg føler noen ganger at livet bare går, og forsvinner for meg. Jeg har store planer for dagen og så er den plutselig over. Om jeg har gjort alt spiller ingen rolle. Det er ikke noe tid igjen. Og det kan jeg se som er hjemme, man får ikke gjort noe mere, memn utnytter dager roligerer og nyter noen sekunder her og der til samleboksen for gode øyeblikk. De som jeg ser igjen om kvelden og kan se til mine. Jeg har sett eller gjort. Det er de minnene en husker på, det er det som en setter pris på når dagene blir lengre og en kan gjøre mindre. Da er det oppsamlede minner en kan leve på og glede seg til å oppleve igjen. Det er nå engang slik at vi ikke vet hvordan morgendagen kommer og ender. Vi vet ikke hvordan været er og hvordan det vil ende neste dag? Ikke her ute ved kysten. Nå er solen her i dag, og jeg har litt sol når det er skyer også. Det er så mye å glede seg over. Ikke minst livet, men også det som lever i rundt oss. Naturen har så mange små og store hemligheter. Jeg ser noen hver dag bare jeg tar med meg rompa ut av godstolen og drar på hagvandring i egen hage. Eller i nærområdet. Vi har laget nytt bed og har fått avleggere av naboen, det er kjempeflott. Henne er jeg veldig glad i og hun er ofte en god støttespiller for meg. Det er godt å vite hvis det er noe at en har gode naboer. Noen dele og gi til. Jeg skal nå ut og nyte solen, hagen og se etter litt mark. Skulle så gjerne ha hatt det i hagen min. Jeg har litt lite i bedene. Hmmm..de er nye så marken kommer.
Dette ble da vel bare rot, men kom deg ut og nyt livet. Om så bare for et minutt!!

Her er smertene igjen i villrede, de vet ikke helt hvor de skal fare.
Det er kroppen som er i beredskap. Nå skal jeg ta meg litt raiboos te og slappe av. Man må det etter en slik kaffebesøk runde som vi hadde i kafeen i dag. Den var enorm. Og så har jeg sittet ved pc, i mange timer etterpå. ikke bra for en ME kropp. Men jeg kan legge meg selvfølgelig, med det er litt gøy å lese og se hva som skjer ute i verden. Min lille verden, men den begynner å bli større nå. Etter jeg har begynt med kafeen er jeg ikke så alene lengre. Synes ikke det.

Nå skal jeg ta kvelden og kroppen skal hvile, nå skal ikke jeg opp igjen før i morgen. Eller i overmorgen, eller en dag senere. Jeg har gledet mange i dag og det gleder mitt hjerte. Om jeg er enig i alt så gjør det vel ingen ting, livet er for kort til å la sesg irritere over av alt mellom himmel og jord.


Natta

Jeg fabulerer litt over hva som er behagelig, eller skal en ikke ha det like behagelig hele tiden. Kanskje skal en ha en evisg pine med mas og stjas. Eller kanskje ikke være ening med naboen. Eller i en setning som en ikke likte, men er det hele helheten. En kan ha mange gode sider om en er glad i diskutere, eller er sta og vanskelig. Jeg vet at andre kan si om meg, har du en mening du da. Tenker du på slik. Hvem er du egentlig, trodde du bare tenkte på bien, blomsten og tro, håp og kjærlighet. Jo da, jeg må tenke på det også. Og det er det jeg utøver mest i mitt liv. Spesielt til ungene. Men jeg hater urettferdighet, eller at den ene parten hele tiden snakker uten at det liksom ikke godtas eller at det finnes noen som har meninger også. Men man trenger ikke å bli uvenner eller se ned på noen for det. Jeg prøver med hele meg, men blir litt skuffet noen ganger, og det gjelder spesielt hjemme i familien. Vi er mange og jeg står alltid på kjøkkenet og lytter ofte til samtalene. Men hvis noe spør meg så tenker jeg ofte, skal jeg si meningen min slik at noen blir skuffet og lei seg, hvis jeg tenker litt andeledes. Har en klar mening, det er ofte at jeg bare sier, hææææ jeg lager mat så jeg har ikke fått med meg alt. Så jeg veit ikke. Eller roer det hele ned nå skal vi snart spise. Jeg vil at vi skal kose oss og nyte maten i stedet for surmulig. Men noen ganger når jeg er i det hjørnet er jeg klar og sier at jeg mener slik, men det er min opplevelse av en diskusjon eller samtale. Jeg er ikke så opptatt av diskusjoner om tema jeg ikke har peiling på. Men har en sterk følelse av at flere i min familie har meninger om alt og ingenting. Og så skravles det hele tiden. Jeg er ingen skravlekjærring, men litt stille og rolig. Etter jeg ble syk for mange år siden strevde jeg iherdig for å lete og finne ut hva som feilte meg, jeg lette etter grunner og årssaker. Men så roet jeg ned alt, begynt å grave i jorda og finne igjen meg selv. Etter jeg fikk diagnosen fikk jeg nytt mot, nye tanker og en ny ro. Den roen består i å finne ut hva som gjør meg glad, hva gjør livet mitt bra slik at jeg klarer å tives og leve som syk. Jeg har lett etter noen venner som ikke spiser meg opp, men som også har respekt for min sykdom. Og kan ha det i lag. Jeg har funnet noen få som jeg trives godt i lag med. Det er jeg så glad for.

Men skal en ha det behagelig hele tiden, tja kan man ikke det. Jeg har blitt flink til å si i fra hvis jeg ikke klarer å være med på ting eller si nei til oppgaver. Jeg har mine mål og verdier. Men det er greit å ikke hisse seg opp eller streve seg ihjel for å finne løsninger. Løsningener kommer ofte når en minst venter det. Og sa setter man umåtelig pris på det. Og er evig takknemmelig.

Nå skal jeg hvile litt igjen.....

Jeg lagde meg en tanke om juletrefest for alle i skogen. Inne i kafeen,
men jeg greide det ikke. Jeg orket faktisk ikke å lete etter julesanger, kopiere, lage pakker, ordne med nisse, bake julekaker. Og ordne med smørbrød, være forsanger og være hyggelig og blid hele tiden. Det er nok for meg bare tanken på det nå, jeg som gledet meg slik. Men jeg fikk slike tanker, og kroppen min er ikke god. Beina er ikke glade i meg, jeg har gått to turer denne uka. Og jeg har vært mye på pc. Alt dette har tatt mye av min energi, den energien som jeg har begynt å få. Den som jeg ønsker å ha mye mere av.
Jeg måtte ta til fornuft og tenke på meg selv. Så får jeg bare beklage til alle de som kommer og har pyntet seg. Men de skal få julebrus og eplekake. Og jeg får vel ro det hele i land. Jeg hadde en merkelig opplevelse i dag. Hørte en lyd i dag som jeg ikke greide å holde styr på. Ille. Tenk nå har jeg skrevet ut litt fustrasjon. Jeg er veldig lei meg for at det er slik. Men jeg blir bare sykere hvis jeg holder på når jeg er i dårlig form. Beina mine svikter litt, og da vet jeg at plutselig er de borte. Rar sykdom dette, men jeg gleder meg over det vi har gjort i dag. Nå skal jeg prøve å bake litt. Enda det er seint, så skal jeg prøve.

Har vært for slapp tidligere i dag og føler jeg kjører litt utafor bakken....

Hmm..litt vilt kanskje å gå så langt, men jeg som har hatt over 10000 skritt på jobb hver dag savner det å gå. Men nå vet jeg hvor smertene kommer i fra.
Jeg er utholdent og klar til nye oppgaver, jeg ser lyst på det meste.
En tur og stive bein og smerter, ikke noe rart jeg har nesten ikke beveget meg skikkelig på et år. Men nå skal jeg legge meg, enda jeg har sovet i hele ettermiddag.

Jeg er nok et murmeldyr, som håper på fred for alle. Jeg er som et barn tenker jeg. Men så må jeg stikke fingern i jorda og si det er ikke så enkelt.

Så da får jeg bare holde meg til det enkle livet som jeg har. Og ikke mere enn det. Nå kommer sola snart tilbake og da skal jeg lete etter tegn fra jordens indre om et det på tide å så litt igjen. Det ser veldig dødt ut nå. Hmmmm...på tide å glede seg litt igjen. Hageblad kom til meg...

Mamma tok boka mi jula, så nå får jeg finne fram en ny fin bok....krim eller deilig kjærlighetsroman,  husmorporno, da må jeg lete i skapet...jaja..vi får se!

Jeg har hatt en kjedelig dag og snart får jeg brennmerker på lårene...

Når en ser utover landskapet og tegner en liten stripe
og skal balansere livet sitt på den blir det vanskelig.
Uten en tanke om å utvide stien til flere små stier.
Det som en umulig tanke, det kan ikke gå. Jeg vil ikke,
skal ikke, må ikke, det er for farlig. Da blir det snevert og tungt,
alle tankene vil handle om små egenartede ting, om og om igjen.
Ikke engan en liten tanke om sol i horisonten kan være godt for noe,
men linjen skal holdes bein for envær pris. Uansett hvilken vei livet vender
så skal den holdes rak. Underlig for meg å tenke på.

Jeg har mange stier og mange gleder. Jeg hopper lett over til neste sti,
og fabulerer gjerne om vittige tanker og føleleser. Jeg kan sitte her i stolen min og drømme og flytte stier og veier. Og jeg kan følge noen av dem i virkeligheten og andre forsinner hen i løseluften. Men jeg tror at muligheten for å være lykkelig er å være til stede i eget liv og lev det. Det kommer ikke igjen. Og en må bruke de muligheten en har og kan bruke. Jeg er ikke på noen stram linje heller ikke larvær å prøve nye ting. Men jeg følger beveglsene ute i naturern og gleder meg over alle årstider. Tiden kommer, og tiden går, men i lykkens stillhet er det ingen som snakker om. Den som bare er der i hverdagen. Som holder dagene og livet sammen. Den du lykkes med i den egen verden. Jeg har det fint, om jeg er syk. Javell..jeg kan jo ha et fint liv likevell. Nå skal jeg ha inn katten som er i stormen der ute......

Man skal tørre å leve uansett hvordan livets sti går for en.
Du kan lede seg selv bortover og fremover, målet kan være forskjellig.Men livet skal leves, det kommer ikke tilbake igjen. Det hender stien er for smal og trang, en ser ingen nye veier. Da blir livet trangt og vanskelig, mulighetene ligger ikke der og en stagnerer.I denne håpløsheten kan det være fint å få noen ord og vink. Og en kan finne igjen kjærligheten og håpet.Og ikke minst mot til å leve. Og de er i det motet alt ligger, motet til å stå på for sitt eget liv.

Det er det eneste vi virkelig vet vi har er livet, om en stusler det bort har vi gjort det selv.Mange uheldige omstendigheter kan gjøre det veldig vanskelig noen ganger,men likevell må en ikke glemme å leve litt, og litt om gangen slik at motet kommer.Det er viktig å finne igjen troen på seg selv, men også å gi bort litt mot.Til den som har mindre og har angst for å leve. Eller føler seg for syke til å leve.

Da er det viktig å ikke gi opp håpet for andre også. Alle fortjener å kjenne at de lever.I godhet, i varme og finne igjen selv hvem de var. Engang var du og du og du et lite barn,og som fortjener like mye håp. Uten håp vil vi stoppe opp og forsvinne i håpløsheten.Den som ingen vil være i, men mange bor der. I sin stillhet og uten undring. Bare lever og evigfustrert.Men hva løser det for oppgaver, hvilke tanker fører det med seg. Og hva gjør det med kroppen vår.

Den blir ødelagt av tankekjør og negativitet, og noen ganger er det nettopp du som gjør den forskjellen om det du sier, forteller, ikke gir opp og har en posetiv tanke for alle de som sliter. Det er du som skal tørre og sette ned forten og si kom igjen. Nå går vi ut en tur.Trenger ikke snakke, men bare å gjøre det. Gjøre livet til noe som en glede seg til. Det er ikke så enkelt å ha slikt mot.

Jeg gleder meg hver dag, og jeg glemmer også mye jeg skulle ha gjort fordi dagene går så raskt.Enda jeg har ME, men karrer meg opp og kjenner at jeg blir bare bedre for hver måned.

Og det handler å gjøre ting, leve, forandre litt, og glede seg over det som en mestrer.

Og plutselig mestrer du også livet. Som meg. Og jeg har gode og dårlige dager.Men jeg har det veldig bra tross alt. Og greier å glede meg i lag med andre og gi av meg selv.

Vi er jo ikke født like og treger ikke å ha det samme for å være lykkelige, eller ha det godt. Va har ikke samme forutsetningene alle, men vi har alle like mye rett til å ha det bra inne i hjertene våre. Og det er viktig, man trenger ikke å være ulykkelig fordi man ikke klarer å leve opp til andres tanker og meninger.
Det er bare tull ut i fra mine tanker. Er man syk, godta det og så begynn på forfra og ta sykdommen som en utfordring. Noen du må sammarbeide i lag med, ikke legge seg ned fordi man setter sine egne begrensninger. Men start på null og bygg livet på nytt. Som byggeklosser, og noen ganger må man forandre på ting og andreganger må mann bare begynne på nytt igjen. Og tenke dette passer ikke for meg. Og det er slik hele tiden, hele livet. Man går sine stier, finner nye og så leter mann etter de gamle. Slik er det for alle, en går på nytt og vimser seg innom gamle for og igjen gå vidre. Og man trenger ikke å gå så langt for å finne en tilværelse som er fin og god for deg.

Fikk så lyst til å skrive litt om hvordan jeg greier å være slik optimist.
Jeg har vært slik fra jeg var lita. Jeg har bestandig hatt evnen til å se lyst på livet og er stadig istøtet på å undre meg og glede meg. Noen ord fra ungene, smil fra naboen, eller noen jeg treffer på min vei.

Når jeg går langs denne veien frem mot målet som jeg ikke vet hva er ennå. Målet er nok å greie å undre meg over det som skjer i rungt meg. Og holde den evnen i takt. I stedet for å sette meg fast i et spor. Om det er det negative sporet eller hyper posetive sporet spiller ingen rolle, men da vil jeg miste evnen til å leke, og forme veien mot målet som er den dagen en dør. Og det er mange år til. Ikke nå men lenge. Og på den veien vil jeg ha grått, ledd, sørget, og vært ensom. Og ensomheten har vært værst for meg hittill. Men den også ser ut til å løsne. Jeg synes det er deilig.

I dag la jeg et stort hjemmebakt brød i epletreet, det skal bli spennede å se på fuglene i morgen. Det gleder jeg meg til, sitte ved kjøkkenbordet og fyre i peisen. Og kanskje kattene leker oppe i treet også. Det er så flott.
Og er jeg riktig heldig så skal jeg på tur med kamraet og ta noen flotte bilder. Det skal bli stilig. Jeg synes det er finest om våren eller på høsten når det er kommet rim. Jeg er så fasinert av krysrtaller. De er så skjønne og skjøre. Vakre nesten som vakre isdronninger. Jeg er ingen isdronning, men er litt forsiktig noen ganger. Har brent mange fingre, men mange andres også...hff....nok om det. Håper jeg ikke har såret mange. Men jeg har aldri gjort det med vilje, men har oppdaget det etterpå. Mitt hjerte har hatt det også vondt av egen dummhet, eller uvitenhet.

Nå har jeg en annen tanke, men den passer meg, men ikke deg. Du må finne din tanke. Og dine muligheter som er viktige for deg ikke mine. Jeg vil ikke hjelpe den som ikke vil ha hjelp heller. Har sluttet helt med det. Har heller fokus på meg og mine. Guttene er store nå og skal ta sine valg. Og jeg er opptatt på at det er de som skal leve sitt liv. Og de skal ikke leve ut sine srømmer, det passer ikke mitt liv. De skal ha sine drommer og drømme dem selv. Jeg skal hjelpe dem fremover hvis de trenger meg, men jeg kan ikke leve dere liv. De skal ikke tenke hva ville mamma ha gjort, men tenke hva skal jeg gjøre nå. Passer det meg, eller vil jeg ta et annet valg. Gå den stien som passer dem.

Mor blir en for alltid, og jeg er mor. Og er virkelig stolt over å være det. Jeg har ikke mast og kjeftet. Men gitt ungene mine kjærlighet og en indre visdom. Der en kan finne seg selv og at en har bare et liv. Min er hjemmekjær og er ikke så opptatt av festing og damer ennå. Det er helt greit, det lov å vent litt. Og la den spenningen leve sitt liv litt lengre.

Men nå skal lille meg, fordi jeg er liten i det store univers, og jeg ser stort på det. Og vil ikke gjøre meg større en det jeg er, det betyr ikke at jeg har dårlig selvtilitt eller noe slikt. Men en respekt for livet og alt som er i rundt meg.
Jeg kan ha kontroll, men det er lov erinndre og minnes på at vi alle er en brikke i det store og det hele. Og at det er ingen som sier lev, vi må leve selv uansett om en er syk eller ikke. Jeg er frisk, jeg har bare ME, og tar hensyn til mitt handikap. Og for meg fungerer det helt fint. Jeg klamrer meg ikke fast men lengter etter ny viten og nye måter å komme meg fram på. Og sannelig finner jeg noen no og da som gir meg glede og mot til å fortsette å gå. Fordi det handler om mot til å leve mot til å takle sykdom og smerte. Og tenk akkurat nå klare jeg det!!!

 

.

Jeg savner våren
med myke skudd
som kommer opp fra
jorda.

De presser seg
opp og fram,
og ønsker solen velkommen.
Den som får jorden
til å leve igjen.

Da vokner de fra
sin dvale under sne
og frossen jord.

Tenk så rart det er,
at de kommer igjen og igjen.
Å spre glede og omsorg
til oss etter en sliten vinter!


 Jeg er livet, jeg holder meg oppe og jeg lever.
Merkelig måte å se det på. Men det mitt liv. Du lever ditt liv.

Det handler om å mestre mestre de å leve, mestre sine drømmer og tanker. En lever sitt liv og en må takle alle utfordringer som kommer. Og det er ingen som feirer vår fremgang, det er ikke noen som står der med en kake og flagg og roper hurra!!!

Tenk om det hadde vært slik.

Hos meg er det cellene mine som roper hurra, de stråler av lykke fordi de får næringen sin og glede. De begynner å leve de også, jeg kjenner det fordi det bobler inni meg med glede.  Akkurat som meg.

Jeg prøvde å legge ut noe jeg hadde skrevet for lenge siden, men var lenger ikke berettiget ikke for meg. Det var litt rart. Jeg leste det om og om igjen. Men det er over. Den tiden er ikke her lengre. Jeg har den ikke med meg. Alt er forkastet. Jeg trenger ikke å bli minnet på gamle tider. Men holde fokusen på nye dager, ny periode i livet. Jeg blir litt egoistisk nå, men det er faktisk mitt liv. Og jeg får det ikke tilbake igjen. Jeg orker ikke å sitte på gjerdet og se mitt liv gå forbi og at jeg sitter å tenker hva gjorde jeg egentlig. Hva gjorde jeg det året, ingenting. Jeg bare lå der, nå kan jeg se at jeg lå og drømte gode tanker, eller at jeg kom meg opp fra smertehelvete og så nye stier.
Og jeg var villig til å prøve dem. De var fine å ha, jeg vill alltid gå noen stier som ikke er helt beine, men det er veien mot målet. Kronglete kan det være, men jeg lever i allefall. Og har evnen til å tenke over mine veier og ta et oppgjør. Så får jeg gå vidre.

Jeg kan ikke sitt her i anger og fustrasjon. Men heller følge mitt hjerte over til noe nytt og spennede. Det er viktig å ha noe som er spennede så søke etter. Om det så er å lese en god bok. Noe som gir noen tilbake til sjela eller kun for underholdning. Det er viktig det også.

Jeg har evnen til å prøve noe nytt, har aldri vært redd for det. Men kan noen ganger være litt redd og skeptisk. Nå er det slik at jeg glder meg til jeg blir vaksen og kan finne meg en stødig mann. En som vill ha en som er litt vill og gal. Men som også er reflektert og rolig. Ro er viktig for meg. Og ikke minst i finne roen inne i seg selv. Ikke bare utenpå. Der kan det være så mangt, jeg håper at det er bare klærne som er utenpå, men det er vist litt mere enn det. Jeg er jo bare et menneske.
Og har mange feil, men ok....det er lov å feile og ta konsekvensen av det en gjør.

Nå må jeg vist lagre dette fordi nå koker pcn.

Jeg undrer litt i dag, på gjør vi oss selv syke.

Nei foresten, jeg skal heller fortelle hvor lat jeg er som ikke greier å gjøre ferdig huset mitt. Jeg ønsker meg over alt i verden en mann som kan hjelpe meg. Og som ikke forventer at jeg er verdensmester og må hjelpe til hele tiden. Jeg klarer ikke det, men jeg har så lyst til det.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få til neste oppgave, og tette viduet til vidar.
Jeg er så usikker på hvrdan jeg skal gjøre det. Og nå drypper det selvfølgelig inn. Men jeg orker ikke mere, jeg orker ikke å ordne dette. Orker ikke å gjøre, og bestemme alt. Kan ikke noen komme på døra og si, hei jeg kan hjelpe deg. Bare slapp av du og så kan jeg komme med tusen takk og en god klem. Men jeg blir så sliten når noen maser på meg og sier du må nå få ordnet det, mannen min kan hjelpe deg, men da må du bli med. Jeg orker ikke opp på taket, Jeg ble syk sist. Mine Gjerder skal ikke utvides på denne måten nå.

Men jeg må nok like vel, nå alene igjen. Som vanlig. Skuffer meg selv med å ikke greie å fullføre dette prosjektet. Og det er bare sørveggen igjen. Synd at det skal være slik.

Jeg blir så deppa over å ha så lite penger, lite av alt. Jeg kan mye og har mange intresser. Men er ikke så flink i mye. Litt kjedelig noen ganger. Men er helt vanlig. Jeg er ikke manisk opptatt av helse og leser ikke helserelaterte bøker, men romaner og forum. Og skriver dikt no og da.

Jeg drømmer om få utgitt mine ord og dikt, men kjenner ingen journalister, så da kommer en ikke langt. Da jeg har så mye ordfeil og dårlig settningsoppbygning.

og en annen ting jeg har hentet noen drakter, jeg vet ikke helt om jeg er fornøyd med å få hele huset fult av stoffer og plagg som jeg aldri bruker.
Jeg skal prøve å få solgt noe kanskje bare for å få det ut av huset. Nå har jeg prøvs å lete opp turklær og slikt etter guttene. Ser ut som jeg har sendt mye til fretex i vår. Det var synd.

Jeg får bare hente en bøtte til. Taket lekker her, og jeg er lettere fusterert.
Og huset er vist fult av rot nå. Og det hater jeg litt. Jeg hentet kasser i fra butikken. Får prøve å finne en løsning.

Men jeg er ferdig med to nye duker, og det er bra. Håper jeg blir ferdig med mere i morgen.

I dag har jeg flere gode nyheter, jeg har fått meg nye sko.
De er så deilig og vakre. Akkurat det jeg har trengt. Jeg som har gått i mine rosa plastsko så lenge. Jeg har gode gå sko og fjellsko, men dette er så flott!!!

Tusen takk Audny, kjempeklem til deg

Og så har jeg en kjempenyhet når det gjelder shine og ME resultater. Det er så mange som er blitt mye bedre og har kommer seg bedre for hver dag som går. Nå skal vel jeg ikke rope hurra for høyt da kommer noen etter meg å sier fy, men jeg er så lykkelig for alle som blir bedre.

De har tatt bacic pack, radix og nuclomega. Det er det samme som jeg har tatt siden i tidligsommeren. Og det fungerer kjempegodt for meg også. Jeg har flyttet så mange grenser og lever tilnærmet normalt. Blir både sliten og klar som alle andre. Men kan har små og store tilbakefall. Men alt i alt meget bra.

Men jeg tror det er viktig å tenke på hva en putter i munnen av helsekost også. Og ikke bare putter i seg alt mulig en finner på helsekosten, jeg bruker ikke noe derfra fordi jeg føler meg ikke trygg. Men det er mitt liv.

Jeg er heller ikke bedre noen ganger at jeg kan spise godt og potetgull.
Og jeg  får det ut igjen. Jeg elsker å nyte livet, og en kan nyte mat også.
Jeg stresser ikke med huset legnre, det får være. Nå er det utstilling på kafeen som gjelder.

Nå koker pcn min god natt.

Lykke tenker litt over penger.

Hva trenger vi dem egentlig til.
Holde tak over hodet, strøm, tv, bil, nett osv.

Og hva skal jeg gjøre når pengesekken er liten og hva skal en kjøpe,
hvordan skal en greie å prioritere ost i dag, ikke buss til ungene.
Ingen bukser til gutter som vokser ti meter i sekundet. Og ikke mist en kan ikke bruke en krone på søm, ikke noe lapper. Det er så grusomt. Å ha ingen ting igjen. Vi som har klart oss i så mange år. Lånene ta livet av meg. Men jeg skal overleve det, men vi må lete i billigkroken for å komme oss vidre. Jeg har ikke tenkt å legge meg ned for å dø ennå. Og dette er bare en periode i mitt liv, våres liv. I år tror jeg alle får lapper og fine kort i gave til jul.

Jeg klarer ikke å lage store ting for salg, jeg orker ikke stresset. Jeg vil helst bare leve og kose meg. Og passe på slik at jeg ikke får så store smerter slik at jeg ikke overlever dagen. Det orker jeg ikke, jo hvis jeg må. Men da må jeg tilføre kroppen min enda mere pypiller og det liker den ikke.

Så nå er det opp til meg og shine vi skal få det til i lag!!!

Snakket med en venn i dag, han står på alternativ messen i Bergen i dag.
Håper han får brukt litt av evnene sine som healer i helga. Han fortjener virkelig litt lykke og hell. En healer som bruker tid på andre og ofte glemmer seg selv.
Man skal ikke glemme seg selv heller. Jeg glemmer også meg selv og mine ting. Er alt for snill og alt for lite fordommer. Men jeg har et godt sinn og sover veldig bra om natta. Og det er herlig. Jeg drømmer sunne drømmer, men liker stoff. Slik som en kjøper pr.meter. Irriterende, men jeg holder på med mitt. Men jeg må jo også ha litt innputt av noe. Jeg sitter i min lille hule, dag etter dag. Hele tiden, nesten. Er knapt ute til tider, hvorfor/hvorfor ikke?

Når en blir så alene er det ikke helt greit å sitte å snakke med seg selv. Jeg føler sterkt behov for å uttrykke meg på en eller annen måte. Jeg vet ikke helt hvordan ennå det skal gjøre meg til en mere sosial person. Jeg er litt sjenert også på en måte og snakker ofte feil.

I dag når jeg snakket med min søster i ste kom katten. Hun var så "skittrængann"måtte hive henne ut, men fant ikke igjen telefonen. Helt håpløst, jeg ropte til henne at hun måtte rope og fant igjen telefonen på sofan. Herre gud altså!!!!!!! Dette er et ME live uten hukommelse....lurer meg på kanskje jeg ikke får komme på jobb igjen

Jeg sitter i stolen min, og er vel litt sint.
Jeg har klart mye, men nå er vel snart grensen min nådd.
Og jeg er forbandet på meg selv. Fordi jeg vet så himla lite om alt mulig.
Jeg trodde jeg viste og hadde gjort de rette tingene.
Nå gjelder det hvor mye vi kan tjene og ikke når en går på trygd.
Dette går ikke lengre for min det, jeg vil ut av hele systemet og over på jobb igjen. Om jeg så blir så syk at jeg ikke lever lengre. Jeg er sinna fordi jeg ikke prøver å utnytte systemet men jeg sitter i en knipe.

Sukk jeg har overlevd dette også.
Jeg må nok fortsette å leve mitt liv, jeg kan ikke bli like flink i alt, men jeg kan prøve å bli bedre i noe nytt når jeg er klar for det.

Nå er jeg klar for å kose meg litt og gleder meg over Shine.
Men også over helsa som har holdt veldig lenge.

Jeg skal sende en pakke sørover og håper de blir fornøyde. Og kan bruke noe av det. Jeg er noen ganger litt sjenert og andre ganger det motsatte.
Men nå er nå og dagen i dag.
Morgendagen kan bringe noe annet

Hurra!!!!

Jeg er fremdeles bra!!!

Kanskje vokser det gullroser i himmelen.
Føler det nå i allefall, og jeg kan holde litt på.
Det er så herlig!!!

I dag var jeg på shine møte er ikke oppdatert på hva som skjer på den fronten i det hele tatt. Men dette er gøy og så godt å se andre mennesker og de er i farten. Vi alle har våre historier å dra på, men det kunne ingen ser. Her var det mye latter og gøy. Ikke minst viten. Og da er det på tide på å legge inn flere produkt inne på sida mi.
Jeg er overbevist om at jeg er på gang med noe posetivt igjen.
Og lyset er til stede nå. Ikke minst jeg kal ta vare på rosebladene de vil meg vel denne gangen.

For dere som ikke vet hva shine er så er det der jeg kjøper min helsekost som jeg er avhengig av for å kunne stå oppreis og ha balanse i kroppen. Det holder ikke bare med natron, det hjelper til, men dette er verdt pengene.

Jippi!!!

Her skjer det så mye, skulle tro jeg var frisk.
Helt frisk, men det er jeg ikke og jeg må ikke glemme hvorfor jeg er hjemme. Fordi jeg er syk, men det er lov til å nyte dagen. Og nå er det andre dagen jeg føler at hodet er med. To dager på mange år. Det er virkelig lykke det. Slik vil jeg ha det. Og jeg kunne hatt en skikkelig seiersdans i stua. Dette har jeg ventet på så lenge. Nå er jeg bare snufs, men det er ikke farlig, noe allergi greier. Jeg har sydd uten å bli sliten, jeg har gått lett i trappene, og grått av glede uten hodepine. Det er som en slags avgiftning på gang i kroppen min. Og jeg synes det er magisk og herlig. Trykket er borte om det er varig eller kun for en stund er det herlig.

Jeg har bestemt meg for å åpne kafe her i skogen, det er en liten kafe her fra før og vi har snakket om det. Jeg og noen naboer. Det skal i første omgang være en kveld i uka, og det blir Kafe Furia. Og det vil handle om quilting og andre hobbyer på kvelden. Men utstillinger og vaffler.
Jeg er lei av å se den tom og nå er den nyoppusset og en kan stille ut der nå. Da kan i alle fall jeg sette i sammen mine store tepper som er på vent fordi jeg ikke har så stor stue osv.

Der kan en tenne opp og ha det veldig hyggelig.
Litt om nye planer om formen holder, hvis ikke må en legge den på is. Men jeg tror det går bra!!

Jeg har i dag tenkt på alle de som sitter hejmme å grubler på allverdens ting. Ikke alle de som leter fordi de er nyskjerrige. Men jeg undres på hvordan de har det se som sliter med dette finne ut hvordan de skal bli friske. Og det kan ikke være godt å stresse slik. En bruker vanvittig mye energi med å stresse på denne måten. Jeg har gjort det selv. Når det gjelde å bli lyttet til...fikk besøk nå..kommer tilbake.

Det er jo mange dager siden jeg har skrevet dette.

Nå er det ny dag. 15 sept.

Ferdig med dagen i går. Som gikk veldig bra. Jeg er i vigør igjen og leker med ord.
Nå skal jeg prøve å lage noen, eller ut å kjøpe meg noen ark til å lage nye kort
og ikke minst ta på meg klær, jeg går jo her og suller bare i natt klærne.
Og lever vel ganske bra med ME. Men det ble litt spørsmål i går, og jeg blir litt provosert når folk diskuterer meg og jeg står ved siden av. Jeg er ingen sombie heller.
Og når jeg varslir i fra så hører jeg ordene Psykisk stress......ok, jeg elsker ikke det ordet, men ok alt påvirker oss og kan bli stresset. Men ME er ikke Psykisk stress!!!!

Skulle vel egentlig hatt bilde av en gris nå-
På en uke har hatt to allergiske annfall. Det er kipt.
Jeg er jo så tung i hodet fra før. Dette gjør meg ikke noe bedre.
Litt smerter i dag, men det går bedre utover dagen.
Jeg bruker å sove lenge og mye. Og jeg har sovet i hele natt.

Katta ligger nesten på pcn og Rita har vært ute å luftet seg.
Guttene hadde virkelig gjort god jobb i går. Jeg er virkelig stolt av deres innsats.

I dag skal solen nytes og vi skal kose oss hjemme. Ut å kjøpe noen stokker til hagen hvis de har igjen noe på plantasjen. Det vel bare de som har åpent nå på en søndag. Og kanskje noen kaker. Det lov å kose seg og det er søndag

Litt søm til å begynne med og så får en se hvor dagen bringer, orker ikke å ligge i senga som jeg kanskje burda ha gjort. Så lenge føttene kan bære meg så er det liv her

Så nydelig et vær det har vært i dag.
Jeg har kost meg i hagen og ryddet litt ugress.
Men det var nok etter en og en halv time.
Da var jeg svimmel  og hodet var på ville veier.
Men jeg skulle på butikken og ikke noen piller før det.
Jeg vil være trygg når jeg kjører. Og det er viktig for meg.
Det er godt å se andre mennesker, men plutselig er det for mye og mange.
Jeg klarer ikke alle inntrykkene. Blir så sliten i hele kroppen.
Og beina vil liksom ikke bære meg. Smertene kommer, det er litt fy.
Jeg liker å være stabil. Har hatt hodesmerter i det siste men resten av kroppen har fungert ganske bra. Men ikke i dag. Nå har jeg slik hodepine igjen og jeg har tatt fy pille. Men har sovet i hele kveld og orket ikke så mye. Klarte nesten ikke å tenke på noen ting. Men gresset har guttene klipt og stua og kjøkkenet er støvsugd. Det er veldig bra her i huset.
Dette var vel i går 6 sept. Tenk for fort tiden går

Denne begonian er kjempestor, den står i er stor potte og dekker alle andre blomster der.

Klem til alle som er innom

Jeg prøver ut forskjellige maler som kan passe til meg.
Og mine tanker om livet og om ME.
Jeg er veldig sliten, men jeg har ryddet stua, vasket klær.
Og ikke minst ledd og hatt det morro med ord på forumet.
Men er liggende, orker ikke å reise meg. Skulle ha vært på do.
Ok jeg må prøve likevell å tisse litt. Og drikke litt raiboos te. Den er herlig og god. Jeg prøver å delta på mitt vis